For bare få år siden var kvensk musikk et begrep mange knapt hadde et forhold til. Ikke fordi musikken ikke fantes, men fordi den ofte levde stille – i familier, i salmer, i gamle opptak, i melodier noen fortsatt husket, men sjelden snakket høyt om.
Nå er noe i ferd med å skje.
Stadig flere unge musikere begynner å lete i sin egen historie. De finner fram til gamle melodier, dikt, salmer og viser – og lar dem møte nye uttrykk, nye lydlandskap og nye komposisjoner.
En av dem er Hilja Balsnes Løvvik, som kommer til Paaskiviikko med det nyoppstartede bandprosjektet PAARO.
– Det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men som musiker er det veldig meningsfullt å sette seg inn i dette materialet. Det finnes mange skjulte skatter, sier hun.
Hilja er vokst opp i Oslo, men har kvenske røtter gjennom mormoren, som vokste opp i Nordreisa. Lenge var ikke det kvenske noe hun selv hadde et aktivt forhold til.
– Det har ikke vært noen hemmelighet, men det har heller ikke vært noe vi snakket så mye om, forteller hun.
Etter hvert begynte hun å kjenne på en sterkere nysgjerrighet. Særlig det siste året har hun jobbet mer konkret med å finne ut hva den kvenske arven betyr for henne – også musikalsk.
Hilja intervjuet mormoren sin i forbindelse med et kunstnerisk prosjekt. Da oppdaget hun noe hun ikke helt hadde forstått før.
– Hun har sagt at hun ikke kunne noe. Men så viste det seg at hun kunne mange melodier, forteller Hilja.
I oppveksten hadde familien sunget mye. Først senere forsto hun at noe av sangtradisjonen kunne spores tilbake til det kvenske.
– Det lå der, men jeg visste det ikke.
PAARO består av Hilja Balsnes Løvvik, Viljar Raattamaa Dunđerović og Isidor Abdelkader. Bandnavnet er hentet fra et dikt av den kvenske forfatteren Alf Nilssen-Børsskog.
Trioen arbeider både med kvensk tradisjonsmateriale, gamle melodier, tonesetting av dikt og helt nye låter de skriver sammen. Resultatet er et musikalsk møte mellom kvensk kulturarv og moderne samtidsuttrykk.
– Vi jobber både med nyskrevne låter og tradisjonelt materiale. Vi lager egne versjoner, tonesetter dikt og bruker gamle melodier, sier Hilja.
For PAARO handler det ikke bare om å bevare noe som har vært. Det handler også om å gjøre materialet levende her og nå.
Bandet har allerede gjort en opptreden på Riksscenen i forbindelse med Kvenfolkets dag, og arbeider nå med innspilling av album. Konserten under Paaskiviikko blir en av trioens første opptredener.
– Det blir stas. Jeg har invitert masse slektinger fra Reisa, og det blir hyggelig å dele musikken med dem som har hjulpet meg med å bli kjent med min egen slekts historie. Jeg har nemlig vært flere ganger i Nordreisa det siste året på besøk hos slektninger, og hatt masse fine samtaler og fått hjelp av dem, sier Hilja.
Paaskiviikko er en årlig og ukelang kvenkulturfestival med arrangementer i kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen.
Årets Paaskiviikko arrangeres søndag 31. mai-søndag 7. juni.
For Øystein Fredriksen, som har vært en del av det kvenske musikkmiljøet i en årrekke, er det inspirerende å se at en ny generasjon musikere tar tak i tradisjonen.
– Det er artig at flere unge musikere finner ut av røttene sine. Det gror bra nå, sier han.
Fredriksen har blant annet vært involvert i landsbyspelet Kyläpeli og flere kvenske musikkprosjekter.
Selv kom han inn i det kvenske musikkarbeidet gjennom Nord-Troms Museum og Halti kvenkultursenter, da det skulle lages lydopptak til en utstilling om tre stammers møte.
– Jeg hadde aldri gjort noe kvensk før. Så ble jeg spurt om å synge inn noe, og da ble jeg kjent med Daniel Wikslund fra Tornedalen. Etter det har det ballet på seg med flere prosjekter, forteller han.
Han beskriver kvensk musikk som musikken kvenene tok med seg da de vandret fra Finland og Tornedalen til Ruija – det kvenske navnet på Nord-Norge. Tradisjonen rommer blant annet folkemusikk, viser, kjærlighetssanger og salmer.
Mye har blitt overført muntlig, og nettopp derfor har melodier og tekster endret seg over tid.
– I utgangspunktet er det lite som er skrevet ned. Det finnes en del opptak i arkiv, blant annet ved Universitetet i Tromsø, men det er lite tilgjengelig for folk. Du må vite hva du leter etter, sier Fredriksen.
Han mener det nå er viktig både å løfte fram gammelt materiale og skape nytt.– Vi skal ikke bare tenke museal virksomhet. Det må skrives ned mer, arrangeres på nytt, moderniseres – og det må lages ny musikk.
Hvis han skal beskrive et typisk trekk ved kvensk musikk, trekker Fredriksen fram molltonaliteten.
– Det er mye moll. Jeg pleier å fleipe med at det finnes én sang som går i dur, sier han.
Men han understreker at moll ikke nødvendigvis betyr trist.
– Det kan være vakkert, rytmisk og livlig. Selv raske polkaer kan gå i moll. Det er ikke ensbetydende med at musikken er trist.
Mange av sangene bærer også på lengsel – etter steder, mennesker og røtter. Samtidig er det mye varme, liv og fellesskap i musikken.
Særlig salmetradisjonen har vært viktig for bevaringen av kvensk musikk.
– Det som er mest bevart hos oss, er salmene. De har vært aktivt brukt, spesielt i læstadianske menigheter, sier Fredriksen.
Fredriksen har flere ganger opplevd hva som skjer når gamle kvenske melodier blir spilt for et publikum som kjenner dem igjen.
– Når vi har hatt konserter for eldre og spilt gamle melodier, så vekker det noe. Det finnes fortsatt mange som har dette i seg, selv om de kanskje ikke har tenkt på det på lenge.
Han tror tiden er inne for å gjøre mer av materialet tilgjengelig – både for musikere, språkbrukere og publikum.– Det er på høy tid at vi tar tak i det.
Derfor mener han også at arbeidet med nettverk og organisering av kvenske musikere blir viktig framover. I april ble det kvenske musikerforbundet Kväänin musikkarit stiftet.
– Vi trenger et nettverk som kan løfte fram kvensk musikk og gjøre det lettere å finne fram til både musikere og materiale.
Under årets Paaskiviikko står kvensk musikk sentralt. Festivalen blir en møteplass for både etablerte krefter, unge musikere og publikum som ønsker å oppleve hvordan den kvenske musikkarven kan låte i dag.
Fredriksen gleder seg spesielt til kvenseminaret og konserten med PAARO på Luggeføre bar&scene og den påfølgende jamsession fredag 5. juni.
– Det er musikken som står hjertet mitt nærmest. Jeg gleder meg veldig, sier han.
For ham ligger noe av håpet nettopp i at unge musikere som Hilja og PAARO nå går inn i det kvenske materialet med både respekt og nysgjerrighet.
– Jeg skulle ønske jeg selv hadde hatt det forholdet da jeg var ung. Da var det nesten ingen som snakket om det. Jeg hadde knapt hørt om kvensk, selv om oldeforeldrene mine snakket reisafinsk og sang kvenske salmer. Jeg angrer litt på at jeg ikke var mer interessert den gangen.
Nå ser han en ny generasjon gjøre det han selv skulle ønske han hadde gjort tidligere: spørre, lete, lytte – og skape.
For Hilja handler det om å finne en personlig inngang til noe som har ligget der hele tiden.
– Det er først nå jeg virkelig har begynt å få et forhold til det selv, sier hun.
